Anmeldelse av boken: Radka Toneff -Hennes korte liv og store stemme, av Marta Breen

Pregløst og søkende

En noe pregløs fremstilling av en stor stjerne. Men likevel en bok som bør leses. Fordi Radka Toneff er verdt å lese om.

Radka Toneff (1952-1982) er den lille damen med den gripende og uttrykksfulle stemmen, som satte dype spor i norsk musikkliv. Hun var jazzsangerinne og komponist, og levde et kort, intenst og uhyre interessant liv. Marta Breen har i sin bok prøvd å utforske samspillet mellom Radkas liv og hennes kunstneriske virke. Gjennom de personene som kjente Radka best, deriblant Arild Andersen og hennes søster Jana Toneff, har Breen prøvd å skape et bilde av hvem denne sjeldne og talentfulle personen var.

I starten av boka får vi innblikk i hennes røtter i Bulgaria og oppveksten på Lambertseter, der farens sydlige temperament og strenge oppdragelse satte sitt preg på livet hennes. Siden følger vi hennes stadige utvikling i det musikalske landskapet, hennes mange og turbulente kjærlighetsforhold, redsel og frykt, livsglede og dype daler med et første selvmordsforsøk, den første av i alt tre plateinnspillinger og hennes kamp for å rotfeste jazzen på det norske musikkartet. Noe hun kjempet for til siste slutt. Til hun en høstdag 1982 ble funnet død på Bygdøy.

Marta Breen lykkes til en viss grad med sin biografi. Breen skriver enkelt og greit, men det blir til tider pregløst og uten den rette nerven. I starten blir jeg sittende med et inntrykk av at litt vel mange detaljer og episoder skal skribles ned på en gang. Det hele går litt på løpende bånd, og man blir dratt frem og tilbake i tid, noe som kan virke forstyrrende. Det blir som et kappløp med tiden, hvor man skulle ønske at døgnet hadde flere timer. I dette tilfellet at man savner en mer langsom fremstilling og en mer nærgående tone. Et mer personlig preg og en større emosjonell uttrykksform fra forfatterens side hadde gjort seg. Dette også med tanke på at hun har hatt god hjelp av Radkas nærmeste, noe som burde blitt formidlet på en mer dyptfølende måte.

Men en ting er klart. Det er historien om Radka Toneffs liv, og søken etter hennes person, som driver meg gjennom lesningen. Det er nettopp det som gjør at jeg leser boken til siste side, og blir sittende med utrolig mange tanker omkring denne skjøre, men likevel sterke personen. Og jeg forstår med ett hvor mye av hennes liv som kommer til uttrykk i den emosjonelle, kraftfulle og såre vokalen.

I all min ettertenksomhet finner jeg frem Radka Toneffs album, ”Fairytales”, og puster nytt liv i et vakkert album, fra en av Norges fremste jazzsangerinner.
Så da har vel kanskje Marta Breen likevel klart å oppnå en bit av målet sitt. Å rette søkelyset mot en stjerne vi alle burde ha kjennskap til.